Reisefeber

Hei!

Nå er det bare 3 dager igjen før jeg retter snuta mot Kenya, og det kjenner jeg godt på kroppen. Kofferten er halvveis pakket, og det er kun siste finish som står igjen før jeg er klar til å reise. Selvom reisen kun varer i 6 uker, er det mye som skal pakkes og gjøres ferdig før jeg kan føle meg klar. Her sitter jeg. I den lille trygge lesekroken i leiligheten, pakket inn i ett teppe mens jeg sipper litt lunken kaffe. Om 3 dager er jeg staks på ett fly som skal føre meg ut i verden. Helt på egenhånd, skal jeg komme meg fra Norge til Kenya. Jeg er faktisk hakket mer nervøs denne gangen, enn hva jeg var sist gang. Ett viktig faktum, er at jeg hadde 7 andre å passe på den gangen. Jeg hadde 7 personer jeg skulle ha med meg, og jeg hadde litt andre tanker enn bare meg selv. Denne gangen er det bare meg selv og bagen min jeg skal ha kontroll over. På en måte er det ganske deilig, men på den andre siden er det ganske skremmende også. Men jeg har klart det før, og jeg klarer det igjen. 

Tankene mine nå, er delt inn i 3 deler. Første delen inneholder jobben her i Grimstad og det som gjenstår å gjøre før jeg reiser. Jeg er så heldig at jeg jobber i team her på Drottningborg. Så alle oppgavene jeg har i jobben, blir fordelt på resten av teamet mens jeg er borte. Men jeg har fremdeles 2 arbeidsdager igjen før jeg reiser, så jeg må være tilstede her litt til. Andre delen gjelder flyturen. Jeg har flyskrekk og kjenner frykten i magen allerede. Da jeg var i India i 2011, hadde vi en ubehagelig opplevelse på vei hjem. Vi fløy på natten, og flyet mistet høydemeter etter høydemeter. Jeg og 2 av de andre på teamet var plassert på midten av flyet, så vi så relativt lite. Vi bare følte, og det var kjempeskummelt. Heldigvis gikk det helt fint, og det var bare turbulens og såkalt lufthull. Men den episoden satt virkelig frykten i meg, og jeg sliter meg helt ut hver gang jeg er ute å flyr. Heldigvis for meg, finnes det medikamenter for sånt. Den tredje delen er sommerfuglene i magen min. Jeg gleder meg til å sette meg i bilen i Kenya med retning barnehjemmet. Gleder meg til å gå ut av bilen og tråkke ned på skolegården like ved barnehjemmet. Alle klemmene og håndtrykkene. Jeg gleder meg til å se igjen gamle kjente. Og til å gi så mange klemmer jeg bare kan. Jeg gleder meg til å se fadderbarnet mitt i øynene, og klemme henne full av kjærlighet. Jeg gleder meg til å spise ugali sammen med barnehjemsbarna, og bli fylt av energi fra latterne og smilene som omringer meg. Nei, nå må jeg tilbake til øyeblikkets virkelighet og fortsette pakkingen.

Snakkes snart!