Mandag

I dag er dag nr. 16 her i Kenya. Tiden flyr, og jeg er nesten halvveis i oppholdet mitt. Skjønner i grunn ikke hvor tiden blir av. Hver dag føles så lang og endeløs, men når alt kommer til alt, flyr tiden egentlig fra meg. Denne uka skal jeg skrive ett innlegg hver dag, så det blir en intensiv skriveuke for min del. Men jeg håper dere som lesere vil dra nytte av innleggene.

En liten recap på hva som har skjedd den forrige uken:
Jeg har innsett at det å stå med rompa i været og vaske kopper og tallerkener, ikke er min greie. Jeg har derfor beveget meg stille opp på skolens kontor, og leker kontoransatt istedenfor. Living Fountain Academy og Rain Edge High School ligger rett ved barnehjemmet, og jeg jobber like mye på skolen som på barnehjemmet. På skolen har de ett kontor som inneholder rektors kontor, økonomiansvarliges kontor og ei som gjør alt mulig sitt kontor. Jeg er plassert på kontoret til hun som gjør alt, så jeg holder egentlig på med alt og ingenting. I dag er jobben min å kartlegge hva jeg skal skrive om her på bloggen. Mens hun som egentlig skulle ha jobbet med kontorarbeidet sitt, er for øyeblikket arbeidsløs fordi PC-en hennes er uoppdragen og veldig lite medgjørlig. Så det hun fyller dagen med, er å brette skoleuniformene til High School og legge de i en eske. Sånn går no dagan. Ellers blir jeg fylt med glede og kjærlighet hver dag og hvert sekund. Jeg har folk rundt meg fra morgen til kveld. På morgen spiser jeg frokost, noen ganger alene vel å merke. Etter hvert blir jeg kjørt til skolen, og jobber sjeldent alene. Når arbeidsdagen er over, kommer det noen og henter meg som samtidig henter 2 unger fra skolen. Som for øvrig er de skjønneste afrikanske ungene jeg vet om. Og når de er kjørt hjem, blir jeg kjørt til restauranten som de jeg bor hos driver. Hvor jeg blir sittende hele kvelden, og hvor det kommer en hel haug av folk som holder meg med selskap til dagen er omme. Både kjente og ukjente, og jeg digger det.

Her om dagen hadde jeg ett lite uhell. På vei til restauranten mistet jeg telefonen min, men jeg merket det ikke. Etter 30 minutter kom det en mann og satt seg på bordet mitt. ‘’Har du en smartphone?’’, sa han. Ja, det har jeg, sa jeg og tok fram iPhonen min(har med meg to stk). ‘’Nei, ikke den. Den andre. Du mistet den på bakken, og jeg så at den lyste da du fikk melding.’’ Det var nære på, men det gikk heldigvis bra denne gangen. Har i det minste lært å ikke putte telefonen i lomma på skjorta, men ned i veska i stedet. Fjoh! Heads up for den fyren også forresten, som var så snill og ga meg telefonen og ikke tok den selv.

Men nå må jeg spise middag..

Snakkes imorgen!