Gerds Hjelpefond, Nyhetsbrev nr 106 C april 2026

Spesielt i motsetning til ordet HORMUZ, forsøker jeg å la dette ordet  følge meg i smått og stort, når jeg snur blikket utover eller ser på de nære ting her på garden. I forgrunnen sees mose og småstein, eksponenter for kaffekoppen på morran, men HÅP skimtes  i bakgrunnen, selv om Manda Morra Blues beskriver øyeblikket.

******
Her følger noen kommentarer som jeg setter pris på å lese :
*****
Cate bor i New York og skriver :
----Hver gang jeg blir fristet til å bore hodet ned i hendene i fortvilelsen over verden,vender jeg meg til historien for å finne eksemplene på mennesker som endret strømmen til det bedre og avverget katastrofer som aldri inntraff.---
------------
Tina fra Kroatia skriver :
---I en verden som handler om klikk, likes og digital bekreftelse setter jeg pris på ekte mennesker - de som kan gi en klem og gråte sammen med deg.
De gir meg troen på menneskeligheten.---
-------------
Ala fra Sudan skriver :
---Håpet finner jeg i barn som går til skolen i flyktningleir, fulle av drømmer.
Jeg finner håp i vennlige mennesker som nekter å gi opp.
Jeg vet at verden aldri vil bli perfekt, men jeg vet at det kommer bedre dager, og for meg er det nok.---
-----
Kamila fra Somalia skriver :
---
Jeg har jobbet med barn som har opplevd ting ingen barn burde måtte oppleve.
De drømmer fortsatt, legger planer for framtida og finner fortsatt grunn til å smile.
De gir meg håp.
(Kilde : Aftenposten : INNSIKT nr 12 , 2025)
******
Etiopisk eventyr :
LØVETEMMEREN
Det var en gang et ektepar som levde i en landsby som mange andre.
Etter en tid begynte det å bli knuter på tråden, og ekteskapet så ut til å gå i stykker.
Mannen ville forsøke en siste utvei. Han gikk til landsbyens vismann og satte ham inn i problemet.
Vismannen sa han trodde han kunne hjelpe dem med å redde ekteskapet. Han ville blande en medisin som ektemannen skulle gi kona si.
Da ville alt bli bra igjen.
Men til denne medisinen trengtes øyenbrynshårene fra en vill løve, og hårene måtte nappes av mens den var i live, hvis medisinen skulle virke.
Mannen dro til skogs for å lete etter ei løve, og langt om lenge fant han ei.
Så dro han hjem til landsbyen og slakta et fint geitekje. Han tok med seg noen gode,saftige stykker og la seg på lur i nærheten ute i skogen der han hadde sett løva.
Neste kveld var han igjen ute med kjøtt til skogens konge. Kveld etter kveld gjentok han dette, og for hver gang plasserte han kjøttet litt nærmere gjemmestedet han hadde funnet seg.
Det gikk uker og måneder, og løva var etter hvert blitt så fortrolig med mannen at han kunne mate dyret. Etter enda noen måneder var det ingen frykt igjen hos løva, hun sov ved føttene hans.
Nå var tiden kommet da han kunne skaffe seg det han trengte til trylledrikken.
Dagen etter leverte han øyenbrynshårene til vismannen.
Mannen forklarte hvordan han hadde strevd med å få tak i dem..
Da sa vismannen :
- Du har allerede funnet løsningen på problemet i ekteskapet ditt.
Gå nå hjem og vis like mye omsorg og godhet og tålmodighet overfor kona di som du har vist overfor villdyret.
(Dette eventyret hørte jeg en gang i 1970 i Addis Abeba)
******
Du tenker sikkert : HVORFOR DUKKER NOE SLIKT SOM DETTE OPP I INNBOKSEN MIN ??
Det korte svaret er at jeg trenger en samtalepartner, en som  noen ganger i året lar meg få dele noe jeg kaller nyhetsbrev.
Jeg har nå fylt 88 år, og jeg veit jo ikke hvor langt tid jeg  vil være i stand til å dele noe som helst med noen som helst.
Det litt lengre svaret er kjent for halvparten av dere,nemlig de som en gang i løpet av de siste 24 årene kom på adresselista over GERDS HJELPEFOND, NYHETS BREV.
Men historien begynner en del før.
Gerd og jeg sammen med 3 og en kvart unge (Gerd var 3 mnd på vei med Steinar) dro til Etiopia som misjonærer for Norsk Luthersk Misjonssamband, og allerede ved utreisa stakk  venner og bekjente til oss pengesedler og sa :
- Bruk det der det trengs.
De første årene holdt vi oversikt i ei notisbok, men i 2002 oppretta vi egen bank-konto og førte regnskap med revisorer.
Vi opplevde jo stadig at mennesker i vår nærhet møtte utfordringer og trengte hjelp. Vi bodde i et land uten offentlig helsetjeneste og stor arbeidsløshet .
Det er 57 år siden første utreise. Innimellom har vi hatt opphold i Norge, men det er blitt mange år forskjellige steder i Øst-Afrika, og for oss blei det to viktige oppgaver  for Gerds Hjelpefond :
- nødhjelp ved ulykker og sykdom
- Stipend til utdanning.

TALL :
I løpet av disse 24 årene har vi formidlet nkr 9.6 millioner, dårligste året 2004 med n kr 63500, det beste 2021 med nkr 606522.
Og driftsutgiftene er minimale, mest bankgebyrer, arbeidet i Norge og i Øst-Afrika utføres på dugnad.
******
Tilbake til begynnelsen av brevet : Behovet for en samtalepartner.
Hele livet har jeg vært opptatt av dialogen, enten skriftlig eller muntlig. Nyhetsbrevet er nå den eneste skrivekanalen jeg har ut til dere medmennesker, så jeg ville sette stor pris på om dere lot meg fortsette med det.Det er INGEN FORPLIKTELSE i å kvittere med gaver, for hjelpearbeidet går sin gang.
******
Avslutter med
ENSOM SKOG
Mennesket har sluttet med å sløse tid
i samtale med stillheten
der stubben er en kirkebenk.

Veier er det overalt.
Sager durer.
Hogstmaskin og lassbærer
gjør jobben
Biler drar forbi.
Likevel er skogen ensom.

Ingen tiåring leiter etter bjellekua
som er glad i sopp.
Koiene har råtna ned.
Det freser ikke i fleskepanna.
Talglyset har slokna på taburetten
framom sengebenken.
Natt og måne er aleine innpå heia.

Er det ingen lenger, i skogens helligdom ?
Jo, det hender faktisk, i bærtida
at en gjenglemt pensjonist
med angina pectoris
går til alters
i Vår Herres store katedral.

Nedskrevet i Kølabånnhytta ved Treskytteltjern
 i Holmedahlskauen på Vestre Setskog
7.12.1988.

Mvh Jostein